Om tiden etter videregående fra Amie Tangen, tidligere elev ved Den Norske Skolen Costa Blanca
“Hva gjør jeg nå” er spørsmålet hun har stilt seg selv siden juni. Siden den dagen hun var ferdig på videregående og for alvor måtte finne ut av hvor hun vil i livet. “Hva vil jeg bli?”. “Hvem vil jeg være?”. Plutselig satt hun igjen med altfor mange spørsmål og altfor mye tid til å tenke på dem. Så mye tid at hun egentlig ikke fikk tenkt over noe som helst, fikk ikke funnet ut av noe som helst. Så lenge det er sommerferie for alle andre går det fint for henne, for da gjør ingen andre noe heller. Da kan hun bare leve livet, men så nærmer høsten seg og spørsmålene returnerer av full kraft. Hva skal hun gjøre? Hvem vil hun bli? Hvordan finner man svar på slike spørsmål?
Dagene og ukene går og spørsmålet står like ubesvart. Hun går rundt i det som føles som en evig tåke av “hva nå”, uten noen navigeringsverktøy for å komme seg ut på den andre siden. Hun forblir vandrende rundt i huset, innesluttet, isolert og undrende med rundt 1000 tanker i hodet til enhver tid. Hun finner ikke ut av hva hun skal fylle hverdagen med nå som hun ikke lenger skal på skolen. Total frihet til å gjøre akkurat det hun vil, likevel klarer hun ikke gjøre noe. Det er for mange muligheter, for mange påvirkningsfaktorer, for mange meninger. En del er ekte, men de fleste er bare i hodet hennes. Hva tenker andre hun burde gjøre? Hva tenker andre er hennes styrker og svakheter, og hvor vil hun kunne finne suksess? Mamma tenker dette, pappa tenker noe annet, og tante og bestemor mener noe helt annet igjen. Den gamle vennegjengen hennes har allerede planer, men de er usikre på om de har valgt rett. Har de valgt det de vil, eller det andre vil? Vil de egentlig studere i Oslo og bo sammen og leve ut drømmen om studentlivet, eller gjør de det fordi det er det alle andre gjør? Likevel har de hvertfall en plan. De gjør noe. Det er mer enn hva hun kan skryte av.
“Hva har du tenkt til å gjøre nå da” er spørsmålet alle vil ha et svar på. “Nei, jeg vet ikke helt. Vi får se hva som dukker opp, det blir et friår nå hvertfall” svarer hun smilende og selvsikkert, mens usikkerheten spiser henne opp innvendig. For hva skal hun egentlig gjøre nå da? For første gang i livet er det ingen som forteller henne hvordan hverdagen hennes skal se ut. Det er ingen som lager en timeplan og sier “møt opp da” og “dra hjem da”. Hun må gjøre dette selv. Det hadde vært greit nok det, hvis hun hadde nok å fylle dagene med. Hvordan skal hun finne ting å fylle dagene med når hun ikke vet hva hun vil? Hvor hun skal? Uvissheten ligger som en tung sky over hodet hennes, men frykten for at folk skal skjønne at hun ikke har kontroll er enda større. Hun later dermed som at hun ikke har noe problem med å ta det som det kommer. Kanskje illusjonen om at hun er rolig og har kontroll på uvissheten om hva som skjer videre vil gjøre at hun faktisk får kontroll? Det er ikke godt å si hva som vil hjelpe når alt er så usikkert. Når alt føles som det er oppe i luften og hun bare svever rundt uten mål og mening, er denne illusjonen om ro og kontroll alt hun har.
Dessverre er det sånn hun må gå rundt en stund. Veien for å finne ut hva og hvor man vil i livet er lang, men den er ofte verdt det. Selv om hun misunner venner som har en plan akkurat nå, så tror hun det vil lønne seg å sveve og gå rundt i tåka en stund, for da blir hun kanskje sikrere når hun endelig tar et valg. Likevel ligger det en frykt der ettersom høsten kommer i gang og hun ser at tilsynelatende alle andre går videre med livene sine. Hvor langt etter vil hun ende opp? Vil hun havne bakpå i det hele tatt? Og tenk om hun, etter alt dette, ender opp foran fordi hun turte å kjenne på spørsmålet “hva er det jeg egentlig vil”?
Artikkel skrevet av Amie Tangen, 2021